Statsbudsjettet 2020 Regjeringen fortsetter sin usosiale politikk
Regjeringen Solberg fornekter seg ikke, og fastholder sin knallharde linje overfor utsatte grupper gjennom forslaget til neste års statsbudsjett. Finansminister Siv Jensen kan stolt meddele at det er brukt 2,6 milliarder norske kroner mindre av oljefondet sammenlignet med i fjor. Regjeringen svinger både kjøttøks og ostehøvel når det skal kuttes, og sender regningen ubekymret videre til landets fattige, uføre, barn og andre utsatte grupper.
Onsdag i forrige uke satte vi i OFUR morgenkaffen i vrangstrupen da de grove kuttene i AAP for unge ble foreslått redusert. Regjeringen, med Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i spissen, mener nemlig i fullt alvor at det beste virkemidlet for å få unge i arbeid og utdanning, er trekk i ytelser. Fattigdom motiverer til aktivitet der altså, dette er logikken fordi som ikke har problemer med å skaffe salt til såret. For unge på AAP betyr dette et kutt på 60 000 kroner per år. Det er minstesatsen som angripes her, som per i dag utgjør kroner 199 716. Ingen svimlende høy sum, men for Hauglie & co er dette tydeligvis altfor lukrativ butikk. Så de svinger øksa, og foreslår intet mindre enn et kutt på 30% hos en gruppe som har minst av alle fra før. 5 000 kroner per måned, hos en gruppe unge mennesker som ikke deltar i arbeidslivet på grunn av «sykdom, skade eller lyte». Vi skjønner jo at dette bare er småpenger for «fiffen», men for vår sårbare ungdom er dette svimlende summer. Dessuten tør vi påstå at til og med Onkel Skrue hadde blitt grinete dersom én tredjedel av årsinntekten ble fjernet med et pennestrøk.
Og som om det ikke er nok, ønsker regjeringen dessuten å fjerne ung ufør-tillegget for AAP-mottakere. Dette er en hårreisende politikk som Hauglie har planlagt en stund, om vi skal lese mellom linjene på avslag som gis på ung ufør-tillegg for AAP-mottakere. OFUR vet at Nav i sine avslagsbrev presiserer at, selv om søker helt klart kvalifiserer til tillegget basert på diagnose, så kan man ikke ta stilling til «varighetsprinsippet» før man er ferdig avklart. Her kan man jo narres til å tro at det er mulig å søke om en etterbetaling dersom avklaringen skulle ende i en uføretrygd, men det er jo nettopp her ministeren vet å innrette seg; nå vil hun fjerne hele tillegget! Og de som tidligere har blitt veiet og funnet for lett, vil se tillegget forsvinne i løse luften rett foran nesen.
Dette er sleipt, usselt og grusom politikk som føres mot ungdommen vår, fremtiden vår!
Skulle noen av disse unge på arbeidsavklaringspenger også tilfeldigvis lide av cøliaki, rammes de ytterligere: regjeringen mener også at det er på sin plass å kutte i satser for glutenfri kost. Det kuttes hos alle aldersgrupper, men ikke overraskende skal det også her spares mest på de unge.
Det skal også spares på både tenner og syn hos barna, og det foreslås kutt i støtte til tannregulering og reduksjon i stønad til barnebriller. Med dette legger regjeringen opp til et klasseskille hos barnefamiliene hvor kun de med god råd kan «flotte seg» med både briller og regulering. På denne måten vil forskjellen på rike og fattige også komme til syne hos våre barn. I følge regjeringen er altså noen barn verdt mer enn andre.
Også de uføre rammes direkte denne gangen, og høstens bombe er forslaget om å fjerne tillegget som skal skjerme uføre for levealdersjusteringen i alderspensjonen.
Tillegget har til hensikt å kompensere uføre, som ikke kan øke sin alderspensjon ved å stå lenger i arbeid, slik yrkesaktive kan. Men så har visstnok Hauglie funnet ut at uføre kan få mer enn yrkesaktive som går av tidligere. Kanskje, muligens, hvisomatte. Misunnelsen lenge leve, og i stedet for å gjøre en ordning rettferdig, velger ministeren å foreslå kutt for de som har minst og forsvarer det hele med å «være i tråd med arbeidslinjen», som det så fint heter. I stedet for å løfte folk flest, er det om å gjøre å holde nivået nede for majoriteten.
Det er jo en tankevekker at nettopp denne regjeringen forventer en betydelig økning i antall uføre til neste år, og samtidig rammer nevnte gruppe både direkte og indirekte gjennom kutt. Ihvertfall med tanke på at målet er å få flere ut i arbeid. Kan det virkelig tenkes at medisinen ikke er fattigdom likevel? Kan det faktisk være sånn at pisk ikke er det rette verktøyet? Ja, vi bare spør.